Halthet hos hest er et stort tema og har en lang rekke årsaker.
Bevegelsessystemet består blant annet av skjelettet som er selve rammeverket i hesten. Knoklene vokser ettersom hesten blir større og de tilpasser seg hestens bruk. En hest som er i full trening har et solid og sterkt skjelett, mens det fort blir bygget ned og får en svakere struktur når de blir stående noen uker. Sykdom kan også gjøre at skjelettet får svakheter.
Skjelettet kan ikke bære hesten i seg selv. De ulike knoklene holdes sammen av leddbånd. Når to knokler møtes danner de ledd. Ledd er svært ulike og kan variere fra glideledd med svært liten bevegelse til kuleledd som har stor bevegelse. Leddbåndene har ulik utforming, lengde osv. ettersom hvilke knokler de forbinder. Man kan tenke seg at de fungerer som hengslene i et ledd.
For å stabilisere alle leddene trengs muskler. Musklene sørger for bevegelse og stabilisering. Alle muskler er festet til skjelettet med en sene. Sener går fra muskel til knokkel, mens leddbånd går fra knokkel til knokkel. Ved å se hvor muskelen har sitt utspring og sin tilhefting kan man forutsi hvilke bevegelse muskelen gir når den trekker seg sammen.
Med skjelett, leddbånd og muskler har vi de strukturene som skal til for å gi bevegelse. Nei, vent litt, det må også være en styringsmekanisme som koordinerer bevegelsene i musklene. Nervesystemet må også være med. Nervesystemet består av en sensorisk del og en motorisk del. Det sensoriske står for all informasjon inn til hjernen, og det motoriske for informasjon og signaler ut av hjernen. Noen reflekser stopper allerede i ryggmargen. En refleks er en handling/muskelsammentrekning som skjer kun på grunnlag av inngående signaler fra sensoriske nerver, en rask omkobling i sentralnervesystemet som ikke involverer noen viljestyrt tankevirksomhet, og gir signaler ut til musklene igjen som trekker seg sammen. Et kjent eksempel er patellarefleksen hos mennesker. Med et lett slag på båndet under kneskåla strekker beinet seg ut.
Da er alt på plass for en koordinert bevegelse; skjelett, leddbånd, muskler og nervesystemet.
Men ikke alltid beveger hesten seg som den skal. I trav skal det være en rytmisk totaktig bevegelse f.eks. Her kan det bli urytme. Ethvert avvik fra normalt bevegelsesmønster kan man kalle en halthet. I Norge graderer man fra 0 til 5. På 0 er hesten haltfri og rytmisk, mens på 5 står den ikke ned på beinet. Alle slike avvik skyldes på en eller annen måte skade eller sykdom i en eller flere av bevegelsessytemets deler. Noen er alvorlige, mens andre kan være mindre alvorlige og ha liten betydning for hesten bruk.
Hvordan finner man da ut hvor haltheten stammer fra? Mennesker gir beskjed til legen hvor smerten sitter, og da utredes pasienten videre ut fra det. Slik er ikke hesten. Halthetsdiagnostikk innebærer ofte en rekke ulike undersøkelser. Noen punkter utfører man hver gang, mens andre er muligheter og alternativer om man ikke kommer i mål. Av og til utfører man halthetsundersøkelser uten at hesten er halt også.
Årsaker til halthetsundersøkelse kan være:
Fordi hesten er halt
Fordi hesten ikke presterer som normalt
Fordi hesten ikke oppfører seg som normalt i hvile eller ved bruk
Fordi den skal forsikres
Fordi den skal selges
Fordi man ønsker å forebygge større skader
Halthetsundersøkelsen innebærer gjerne følgende punkter
Anamnese /Sykehistorie
Inspeksjon/observasjon på avstand
Palpasjon (trykke og kjenne med hendene)
Mønstring, inkludert longering, ridning/kjøring
Bøyeprøver
Visitering og finpalpasjon
Diagnostiske hjelpemidler (bedøvelser, ultralyd, røntgen, MRI, CT, scintigrafi)
Diagnose, behandling og prognose
Anamnesen tar for seg alder, kjønn, rase, bruksområde, tidligere skade, varighet av problem, hvordan problemet arter seg, tidligere behandlinger og respons på disse og evt. annen relevant informasjon. Det er viktig å ha så mye bakgrunnsinformasjon som mulig for å få et så riktig helhetsinntrykks om mulig.
Inspeksjon og observasjon betyr registrering av hevelser, konturforstyrrelser, muskelsvinn, eksteriørmessige avvik, hovfasong, beinplassering osv.
Palpasjon betyr å kjenne med hendene. Hendene er et viktig verktøy både for å kjenne etter ømheter og spenninger i muskulatur, ledd- eller seneskjedefylninger, økt pulsasjon til hoven, varme, hevelser, ømheter i sener/leddbånd.
Hesten blir så sett i bevegelse. Man begynner gjerne med skritt og trav på rett linje. Deretter kan den longeres og ris, eller kjøres i banen i hurtigere fart. I mange tilfeller vil man også ha nytte av å se hesten både på hardt og mykt underlag.
Når hesten mønstres for veterinær vil de fleste se hesten på følgende måte: Med hodelag, ren og pen, leies på hestens venstre side, la den gå fritt med hodet og på siden av deg, og vendes mot veterinæren i enden av mønstringsbanen. Det er hesten man vil se i vendingen, og ikke den som leier den.
For å komme et skritt nærmere vil bøyeprøver være et nyttig hjelpemiddel til å se om haltheten kan stamme fra et ledd eller leddnære strukturer. Bøyeprøver utføres ved at ett eller flere ledd holdes bøyd i 1 eller 1 ½ minutt for så å trave av sted på rett linje. Øker haltheten etter bøying må resultatet tas med i den videre vurderingen. Bøyeprøver er et hjelpemiddel og må sees i sammenheng med resten av undersøkelsen.
Man har gjerne en formening om hvor problemet stammer fa nå og kan gjøre en finpalpasjon av mistenkte strukturer og visitere hoven med en visiteringstang.
Etter at alle disse punktene er utført blir neste steg ofte diagnostiske injeksjoner. Det betyr at man setter lokalbedøvelse i ledd, rundt nerver, i seneskjeder eller infiltrasjon i et bestemt område. Når man har bedøvet det området smerten og haltheten stammer fra vil hesten bli haltfri eller vise en betydelig bedring sammenlignet med utgangspunktet. Hvilket område man starter med og hvilke steg man tar avhenger helt av hvilke funn som er gjort tidligere. Men en generell regel er at man starter nede med hoven og jobber seg oppover beinet. I mange tilfeller er det flere bein involvert, eller at hesten skifte over til å halte på et annet bein når en bedøvelse er satt. Dette kompliserer utredningen, men det er da viktig å være tålmodig og systematisk dersom man skal kunne lokalisere haltheten eksakt.
Uten å sette bedøvelser vil man ikke med sikkerhet kunne si hvor haltheten stammer i fra dersom det ikke er andre åpenbare funn som indikerer en diagnose.
Når haltheten er lokalisert kan det være aktuelt å bruke bildediagnostiske metoder. Røntgen er mest vanlig og egner seg til å vise skjelettforandringer. Ultralyd brukes helst på bløtvev som sener, muskulatur og hevelser, men kan også gi god informasjon om ledd og knokkeloverflaten. MRI er en mer avansert metode som gir snittbilder av beina. Det viser godt alle bløtvevsstrukturer, men og så skjelettet. Det brukes helst på strukturer fra framkne/hase og ned til hoven. CT gir også snittbilder, men er best egnet til skjelettforandringer. Der kan man også ta nedre del av beina, samt hode og øvre del av nakken. Scintigrafi er en metode der et radioaktivt stoff gis i blodet. Dette stoffet binder seg så til knokkelvev der det er høy aktivitet. Etter en stund blir så et kamera som registrerer radioaktivitet benyttet til å scanne hesten og gi et bilde av hvilke området som har høy knokkelaktivitet.
Det er alltid et mål å komme fram til en så eksakt diagnoses om mulig. Derfra legger man en behandlingsplan og kan gjerne si noe om prognose for hesten. Prognosen kommer an på hva hesten skal brukes til og hvilke behandlingsalternativer som blir valgt.
Halthet er svært vanlig. Det kan være svært frustrerende og det kan være vanskelig. En oppfordring vil være å ta med en erfaren hesteveterinær tidlig i prosessen dersom du merker at noe ikke er som det skal. Jo lengre tid det går før man får snudd en prosess, jo lengre tid vil det ta å komme tilbake til samme bruksnivå.
Kilde: Hestepraktiserende veterinærers forening