Hesteklinikken og hestetannklinikken på Forus travbane

Innvollsparasitter

Innvollsparasitter
De siste årene har også Norge fått bekreftet en resistensutvikling blant innvollsparasittene på hest mot de ulike preparatene vi har brukt til nå. Dette medfører at strategien for bekjempelse av innvollsparasitter må endres.
Ihler et .al gjorde ferdig en studie i 2013 som undersøkte resistensforekomst mot de vanligste preparatene i Norge. Konklusjonen var i korte trekk at spolorm er resistent mot legemiddelgruppen makrosykliske laktoner (Ivomec og tilsvarende), mens de små strongylidene (små hvitrøde ormer på noen cm) er resistente mot benzomidazoler (Panacur og tilsvarende) og imidothiazoler tetrahydropyrimidiner (Banminth og tilsvarende). Det er mange vanskelige navn på virkestoffene og klassene av ormekurer, men det skremmende er at utviklingen har vært såpass tydelig fra en tilsvarende undersøkelse Ihler et. al gjorde i 1995.
Parasittene har forskjellige livssykluser og egenskaper. Dette medfører at vi i behandlingsstrategien må vite hvilke parasitter vi forventer at er i miljøet og dyret. Dette kommer an på alder på dyrene, beiteforhold og beitestrategi, årstid, klimatiske forhold og tidligere medikamentell behandling. Avføringsprøver kan også gi en del informasjon om noen parasitter, mens andre er det vanskelig å påvise på rutinemessige prøver.
De parasittene som skaper mest problemer hos norske hester er gruppen «små strongylider», Strongylus Vulgaris (blodormen), Parascaris Equorum (spolormen) og Anoplocephala Perfoliata (bendelormen).

Små strongylider
Overvintrer i beite og er bevegelige. De kryper opp på gresstrå og blir spist som infektive L3 stadier (larvestadie nr. 3 av 5). Det er ingen utvikling i beite før det er 8-10 grader varmt. De utvikler seg videre inne i hesten til voksne ormer som skiller ut nye egg i avføringen. De kan også legge seg i tarmveggen som et hvilestadie kalt hypobiose. På våren kan man få en massiv larveutvandring når disse samtidig finner ut at forholdene er gode for å fortsette utviklingen, og alle samtidig begynner å utvikle seg videre. Fenomenet kalles «larval cyathostomosis» og kan gi symptomer som akutt diaré med nedsatt allmentilstand, slapphet, ustø gange, proteintap fra blodbanen og ødemer (væskeansamlinger i vev). Kan i verste fall føre til død. Kan også få en mer kronisk diaré som følge av denne larveutvandringen.

Spolorm (Parascaris Equorum)
Har hardføre egg som er motstandsdyktige mot ytrepåkjenninger. Utvikler seg til infektive L2 i egget. De er ikke bevegelige, og opptas mest i nedbeitede områder der de ligger på bakken. Utvikler seg lite under 10 grader. Utvikler seg videre i tarmen, vandrer gjennom lever og lunger, vandrer opp luftrøret og svelges ned i magesekk igjen. Det tar 5-6 uker før de når magesekken etter vandringen. Er da 4-6mm og vokser videre opp til 15-40 cm. Føll og unghester er mest utsatt fordi det utvikles en viss immunitet etter hvert som hestene blir eldre. Spolormene kan fylle hele tarmavsnitt og skape kolikk, nedsatt allmenntilstand, utrivelige hester med matt lang pels som er tynne. Kan også i verste fall gi død.
Dette er to av de viktige gruppene med innvollsparasitter.

Bendelorm (Anoplocephala perfoliata)
Hestens bendelorm blir ikke flere meter lang og henger ut av anus som en lang flat tråd, slik den kan gjøre på andre arter. Selv om hestens fordøyelsessystem rommer et stort volum blir bendelormen bare opptil 2-8 cm når den er voksen. Den har et favorittsted å oppholde seg, og det er i ileocaecalåpningen, som er overgangen mellom tynntarm og blindtarm. Der forstyrrer den tarmbevegelsene og tømmingen av tarminnhold fra tynntarm til blindtarm. Den lager skader i slimhinnen og tarmveggen. I dette området sitter det «pacemakere» som styrer bevegelsene til tarmen, og derfor kan konsekvensene av både mindre og større angrep av bendelormen gi betydelige konsekvenser. Man kan se tilbakevendende kolikksymptomer, blindtarmsforstoppelse og invaginasjon (tarmen går inn i hverandre).

De voksne bendelormene skiller ut ledd med befruktede egg i avføringen. Dette gjør at eggene ikke er jevnt fordelt i avføringen og at det kan være vanskelig å påvise denne parasitten på vanlige avføringsprøver. Eggene blir tatt opp av en jordmidd som er mellomvert. Så bruker den ca. 4 måneder før midden er infektiv. Hesten opptar midden for videre utvikling i tarmsystemet igjen.
Det viser seg at hyppigheten på infeksjon er størst hos hester som har gått på permanente beiter (beiter som har vært brukt til hest årlig i mer enn 5 år). Det er her midden trives best, og den er en forutsetning for at syklusen skal gå rundt.

Med tanke på behandling er det derfor hester som har gått på permanente beiter som bør behandles, og da senhøstes fordi prepatensperioden (tiden det går fra smitte til nye egg skilles ut) er på 6-10 uker. De voksne ormene kan leve og produsere egg i flere måneder. Smittsomme midd overlever vinteren i beite.

Strongylus Vulgaris (Blodormen)
Denne ormen kan gjøre alvorlig skade og har vær viktig i lang tid, selv om den i en lang periode har hatt en lav forekomst. Den har en spesiell syklus ved av infektive larver (L3) blir tatt opp når de sitter og lufter seg på gresstrå, for så å vandre gjennom tarmveggen og inn i blodkarene. I neste stadie (L4) vandrer de i arteriene motstrøms opp mot aorta, ved avgreningen til en stor arterie som gir blod til tarmene (a. mesenterica cranialis, men er også registrert i andre arterier). Å dette stadiet er den ca. 1mm lang. Der fortsetter utviklingen til den er over 10mm. Så følger den blodstrømmen tilbake til tarmen. I tarmveggen utvikles den til siste stadiet (L5) og er voksen. Den skiller så ut egg som igjen føres ut
med avføringen. Voksen orm er ca. 2 cm lang.

Når en parasitt skal vandre på den måten S. Vulgaris gjør, er det ikke vanskelig å forstå at den kan lage mye skade på veien. Det skapes en betennelsesreaksjon der den går gjennom tarmveggen, men det skapes også en betennelse i blodårene der den vandrer. Betennelser i blodårene er mer alvorlig fordi det dannes propper (tromber) som gjør at årene tettes og blodtilførselen til tarmen blir nedsatt. Når disse proppene dannes i de store blodkarene, kan det løsne små biter (embolier) som setter seg fast lenger ut i forgreningene. Dette stopper blodtilførselen til tarmavsnitt og kan gi hypoksi (lite oksygen). Hypoksi er det veldig smertefullt, det gir kolikksymptomer, og tarmpartier kan miste hele sin funksjon og dø bort (nekrotisere). Det er dette som er alvorlig med denne parasitten.

Det tar ca. 2-3 uker fra smitte til larvene når de store blodkarene. Der utvikler de seg videre i flere måneder og det tar ca. 6 måneder før det er voksne orm som skiller ut egg i avføringen. Eggene overlever sjelden vinteren i beite, men det gjør de infektive L3.
Hesten opparbeider seg en viss immunitet mot denne parasitten og det er derfor sterkest symptomer på føll og unghester. Hester med alvorlige symptomer kan være vanskelig å redde, og det er derfor viktig å forebygge infeksjon.

Egg kan påvises på avføringspprøver, men eggene ligner andre strongylider, så man må dyrke larver for å kunne differensiere mellom arter og si at det er S. vulgaris man har. Dette gjøres vanligvis ikke på vanlig eggtelling.

Behandlingsregime bør du avtale med din veterinær ut fra alder på hestene, beitestrategi og smittepress.

Beiterotasjon er et godt alternativ til medikamentell behandling. Og det er også sambeiting eller rotasjon med andre arter. Det er viktigere enn noen gang å bruke andre tiltak enn medikamenter fordi resistensutviklingen skjer også her i Norge. (Ref. Ihler et. al 2013)

Kilde: Hestepraktiserende veterinæreres forening