Dyrking av gras til høy
Av Ole Hans Baadshaug
Institutt for plante- og miljøvitenskap, NLH
Inntil for ca 50 år siden ble det vesentlige av grasavlinga i Norge konservert og lagret som høy. Idag er ensilering den helt dominerende konserverings- og lagringsmetoden av gras. På menyen til moderne mjølkekyr utgjør således ensilert gras med over 40 prosent av fôrenhetene, mens høyets andel er redusert til om lag én prosent. I storfekjøttproduksjonen er høyets andel av grovfôret fra enga neppe vesentlig høgere, mens fôring med høy ennå har en betydelig plass i saueholdet. I fôring av hest utgjør høy ennå klart største delen av grovfôret. Hesten – den totale bestanden er nå oppe i et antall på 45 000- er således (trolig?) den største avtaker av høy fra norsk eng.
Årsakene til denne utviklingen er at ensilering er en sikrere, billigere og mindre arbeidskrevende metode, særlig når en høster graset på et tidlig, og maksimalt næringsrikt stadium. I praksis vil oftest den delen av enga som går til høy bli høstet som siste del av første slåtten, og arealet eller skiftet for høyproduksjon kan variere fra år til år. Under slike forhold eller når en skal produsere høy av topp kvalitet på ungt gras, vil bergingsmåten bety lite dyrkingsmessig, og dyrkingsteknikken, inkludert arts- og sortsvalg må innrettes med tanke på en kombinert driftsform av enga; siloslått, høyslått og beiting. Om en derimot tar sikte på å reservere bestemte deler av engarealet for produksjon av høy til anvendelser der kravet til energi- og proteinkonsentrasjon i grovfôret er mer moderat, kan det ha betydning dyrkingsmessig, særlig i valg av arter og sorter i frøblandinga til gjenlegget.
Arter av engvekster
Timotei
har tradisjonelt vært den viktigste enggrasarten med sine mange dyrkings- og kvalitetsmessige fordeler. En svakhet som kommer i dagen ved moderne drift, er liten evne til å tåle tidlig og hyppig høsting slik at varigheten reduseres. Dette betyr mindre ved høyproduksjon, der høstinga er mindre intensiv, og fordelene betydelige: Timotei er lett å tørke pga. store andelen strå, men likevel på topp i kvalitet og smakelighet som fôr til storfe, sau og hest. Timotei klarer seg godt på de fleste jordarter, men er ikke særlig tørkesterk. Hardførheten er fullt tilfredsstillende for norske forhold, og den kan holde ut lang tid i enga, når en høster relativt seint, som er vanlig ved høyberging, og velger riktig sort. Den sør-norske Grindstad er tilstrekkelig hardfør for lågere og midlere høgdelag i Sør-Norge og i Trøndelag. Der det kan være overvintringsskader kan 50/50 blanding med en av de mer hardføre nord-norske sortene Vega og Engmo eller Noreng, som vil erstatte Engmo. I de høgeste dyrkingsområdene i Sør-Norge og i Nord-Norge bør en bruke en av de sist nevnte sortene. Her er det i høyproduksjon oftest aktuelt med bare én høsting, slik at det betyr lite at disse sortene gir liten gjenvekst. Timoteien bør alltid dyrkes sammen med rødkløver, og i høyproduksjonen kan en oppnå bra resultat med timotei som eneste grasart i frøblandinga i 3-4 årig eng.
Engsvingel .
har i økende grad erstattet en del av timoteien i engfrøblandingene. Dette har skjedd parallelt med overgangen til ensilering av grasavlinga, fordi den gir raskere gjenvekst enn timotei og tåler bedre tidlig og hyppig høsting og bidrar derfor til mer varig grasbestand ved en slik driftsform. En stor andel blad som øker proteininnhold og fordøyeligheten av høyet, men dette vil bidra til noe mer vanskelig tørking. Sammenliknet med timotei har engsvingelen ved høydyrking mindre produksjonspotensial enn timotei, og klarer seg neppe noe bedre under tørre forhold. Den står også noe tilbake når det gjelder smakelighet av fôret og er derfor mindre aktuell i rein høyproduksjon enn kombinerte driftsformer.
Bladfaks
er den av våre dyrka grasarter som har høgest produksjonspotensial. Et djuptgående rotsystem gjør at den klare seg særlig godt på tørkesvak jord. Den er bladrik, men er et typisk strågras, og det grovvokste strået gjør at den må høstes tidlig med tanke på fôrkvalitet og smakelighet, slik at avlingspotensialet ikke blir fullt utnytta og varigheten kan bli redusert. Gjenlegg med bladfaks er noe vanskelig, bl.a. pga. frøstørrelsen. Selv om en bruker relativt stor frømengde, vil plantetettheten i starten bli låg. Etableringen blir langsom, og bladfaks bør derfor såes sammen med en annen, mer rasktvoksende art, som timotei, som vil sikre full avling første engåret. Der en har stabilt gode overvintringsforhold vil bladfaksen i en slik blanding kunne konkurrere ut timoteien og bli enerådende i bestanden. Slik utvikling er typisk på Sør-Østlandet, spesielt på tørkesvak jord og i år med liten nedbør. Bladfaks egner seg godt til samdyrking med rødkløver, som i ei to-blanding vil kunne ha samme funksjon som nevnt for timoteien ovenfor. Ei tre-blanding med alle de nevnt artene er også aktuell. Slik samdyrking krever spesiell forsiktighet i N-tilførselen for å hindre at den høgvokste bladfaksen konkurrerer ut kløveren.
Flerårig raigras
har fått økende aktualitet de seinere årene, som har vært en periode med milde vintrer og bedre overvintring enn tidligere. Lengre sørover i Europa er raigras nå den mest utbredte dyrka grasarten, siden det gir stor avling, rask gjenvekst og har høg kvalitet både mht. energi- og proteininnhold, smakelighet og fordøyelighet. Førsteslåtten er stengelrik og relativt lett å tørke. Tilgjengelige sorter er lite hardført for norske forhold, men en får som regel topp avling første engåret. En noe mer hardfør norsk sort er på gang, men flerårig raigras må i flerårig eng også i framtida dyrkes i blanding med minst en annen mer hardfør grasart, f.eks. timotei slik at en sikrer en grasbestand på noe lengre sikt. I en blanding med bladfaks kan raigraset ha en lignende funksjon som timotei omtalt ovenfor. Raigras passer også godt i blanding med kløver.
Rødkløver
skulle være selvskreven i frøblanding for eng over det meste av landet. Innsparing av N-gjødsel og høg fôrkvalitet, både mht. protein- og energiinnhold og fordøyelighet er viktige fordeler. Ved dyrking for relativt sein høsting til høy er det også av betydning at kløveren beholder kvaliteten bedre ved utsatt slåttetid enn grasartene. Ved tørking av kløverhøy vil de proteinrike blad-platene lett brekke gå tapt ved vanlig bakketørking, men ved låvetørking vil det være mulig å unngå dette. Kløveren er relativt kravfull mht. kalktilstanden i jord, men den er den mer tørkesterk enn de fleste grasartene. Den viktigste ulempen med rødkløver er at den er lite varig i enga. Dette skyldes til dels at den er relativt lite hardfør og kan gå fullstendig ut under vanskelige overvintringsforhold, men først og fremst at maksimalt mulige levetid i enga er begrenset rent fysiologisk til ca. to engår. De mest aktuelle rødkløver-sortene er den norske Nordi og den svenske Betty, og særlig sist nevnte er så hardfør at kløverdyrking kan tilrås praktisk talt overalt i landet. Rødkløver er vanligvis lett å etablere, og ved å tilpasse frøblanding og -mengde slik at det blir 0.5-0.6 kg kløverfrø pr. dekar, vil en normalt få optimalt kløverinnhold i enga ved tilpasset N-gjødsling.
Luserne
kan i visse tilfeller være et alternativ til kløver. I motsetning til rødkløver kan lusern fortsette å danne nye sideskudd av stigende orden etter slått, slik at den kan holde seg i enga gjennom en lang årrekke. Et svært djuptgående rotsystem gjør at den klarer seg bedre enn andre engvekster på tørr jord og i år med liten nedbør. Lusern er imidlertid mindre vinterherdig enn rødkløver og vil lett gå ut i år med ugunstige overvintringsforhold. Selv om det er tilgjengelig en relativt hardfør norsk sort, Live, vil dyrkinga være begrenset til de klimatisk beste områdene i Sør-Norge og Trøndelag og til arealer som er lite utsatt for overvintringsskader. Arten har relativt tynne stengler, som imidlertid relativt tidlig blir trevlerike og lignifisert, slik at den må høstes tidlig, og selv da når den knapt opp mot rød kløver i kvalitet og smakelighet. Liksom hos kløver kan det bli betydelig tap av bladmasse ved bakketørking. Interessen for denne belgveksten er økende, ikke minst fordi lusern-høy er sterkt etterspurt som hestefôr. Lusern kan være vanskelig og noe sein å etablere. Den krever jord i god kalktilstand og ekstra påpasselighet i gjenlegget. Frøet må smittes med sin spesielle kultur av Rhizobium-bakterier. Om en bruker dekkvekst, må denne dyrkes i tynt bestand for å redusere skygge-effekten, og den bør høstes tidlig, slik at småplantene blir mest utvikling før første overvintring. Gjenlegg uten dekkvekst gir oftest bedre resultat, men vil gi betydelig ugras-problem.
Gjenlegg
Hvis en vil prøve spesialiteten med dyrking av lusern-høy, vil det være nødvendig med bakteriesmitting av frøet. Bortsett fra valg av arter og frøblandinger, gjelder ellers de samme retningslinjer for gjenlegg enten enga skal brukes til høyproduksjon eller mer variert driftsformer. I produksjonsopplegg der korn til modning er mulig, er gjenlegg med korn, helst bygg, mest aktuelt. Radsåing av engfrøet i 0.5 – 2 cm dybde i godt smuldret jord med et høvelig fuktighetsforhold vil normalt gi god spiring av de småfrøete engvekstene. Bygg, helst av en tidlig sort, sådd i ca 2/3 av normal såkornmengde og tilført ca 2/3 av optimal N-mengde for maksimal kornavling, vil sikre en dekkvekst med bestandstetthet som slipper gjennom tilstrekkelig lys for unge engplanter og samtidig reduserer utviklingen av utviklingen av frøugras. Korn dyrka som grønnfôr vil som dekkvekst ha de samme fordeler som korn til modning. I tillegg kommer at en ekstra tidlig slått som gir de unge engplantene mulighet til vekst og utvikling ut over høsten som forberedelse til overvintringen. Andre grønnfôrvekster som raps og ettårig raigras kan også brukes som dekksæd, men særlig ved bruk av raigras krevers stor omtanke i gjødsling, høsting og øvrig drift i gjenleggsåret for å gi et godt resultat.
N-gjødsling
N-tilførselen til eng, både om våren og etter slått, vil være om lag den samme uavhengig av slåtte-regime. 10-15 kg N pr dekar om våren og 8-12 kg etter første slått vil være aktuelle mender til rein graseng over det meste av landet. Tar en sikte på relativt sein høyslått, kan det være riktig med en viss reduksjon for å unngå tidlig legde, som vil virke ekstra negativt på fôrkvaliteten ved sein slått. Mengden N-gjødsling til eng må alltid tilpasses kløver-innholdet i plantebestanden. I første års kløver-eng etter normalt vellykket gjenlegg, bør N-mengden i forhold til rein graseng reduseres til det halve, kanskje enda mer når kløveren dyrkes sammen med høgvokste eller rasktvoksende grasarter som raigras og bladfaks. Andre engår bør N-mengden øke noe, men dette må vurderes etter utviklingen av plantebestand og kløverinnhold. Også i tredje års kløvereng kan N-tilførselen normalt reduseres noe. Kløveren utgjør da vanligvis i høyden 10-20 prosent av plantebestanden, men det vil være noe ettervirkning av tidligere års N-.fiksering hos kløveren.
Høstetid
Fôrkvaliteten av engavlinga går betydelig ned med utsatt høstetid. Dette gjelder både protein-innhold, energiinnhold, fordøyelighet og fôropptak. I vanlig praksis hittil har høyslåtten vært foretatt relativt seint, med sikte på høy til anvendelser der kravet til energi- og proteinkonsentrasjon har vært ansett moderat, dvs som strukturfôr, til gjeldkyr, til sau tidlig i innefôringssesongen og til hest. Ikke minst i fôring av travhest vil trolig markedet etter hvert kreve høyere protein- og energikonsentrasjon også i høyet, slik at høsteregimet må endres i retning av tidligere første slått. I den grad dette tas til følge i praksis kan en miste noe av de dyrkingsmessige fordelene i spesialisert høyproduksjon, som forlenget varighet av timotei og andre arter som er vare for intensiv høsting. Dette kan imidlertid kompenseres ved tilpassing av tida for andre- og eventuelt tredjeslåtten som også er avgjørende for overvintring og varighet.
Kilde: www.grovfornett.no