Livmorbetennelse

Livmorbetennelse

Flere hoppeeiere opplever den frustrasjonen det er å ha en hoppe som ikke blir drektig. Frustrasjonen blir desto større dersom hoppa ikke blir drektig to år på rad. En velger gjerne å bytte hingst eller bytte fra frossen sæd til fersk sæd. Usikkerheten om det er noe galt med hoppa, kvaliteten på sæden, eller om hingst og hoppe ikke passer til hverandre trer frem.

Hoppa kommer gjerne tidlig til avlstasjonen for bedekning og man observerer gjerne ingen synlige unormale tilstander og inseminerer på første brunst. Hoppa blir ikke drektig, men kommer opp med en ny brunst. Også her inseminerer man med påfølgende dårlig resultat. Da er man kommet til tredje brust og dersom man nå skal ta prøver, får man ikke resultat av disse før eggløsning har skjedd og det er for sent å behandle evt. unormale tilstander. Man har med andre ord prøvd å få hoppa drektig i tre brunster uten hell.

Det kan synes fornuftig å komme igang med prøvetaking tidlig på våren (da brusten gjerne likevel ikke er så god) og kunne behandle unormale tilstander i god tid før selve insemineringsarbeidet setter inn. På denne måten vet vi hva vi har med å gjøre, kan innrette behandlingen korrekt og legge forholdene til rette for optimale sjanser for drektighet gitt det enkelte individ.


Hva kan vi tilby?

En kan fra biopsier (celleprøver) fra livmor klassifisere resultatet i grupper og ut fra dette gi en prognose om hoppas evne til å bli drektig.
Tradisjonelt har diagnosen livmor-betennelse vært stilt ved besiktigelse av brunstslim og evt. dyrkning av bakterier fra prøver tatt fra livmor.

En dyrkning av prøve tatt fra livmor med en steril bomullspinne har vært verdifull dersom en bakterie har vært funnet i renkultur. Dersom en ikke finner bakterievekst fra en slik prøve, sier dette imidlertid lite om den aktuelle tilstand til livmoren.

Ofte kan man ha utflod av væske eller påvist væske i livmoren ved ultralydundersøkelse – og samtidig et sterilt dyrkningsresultat fra prøven tatt fra livmoren. I slike tilfeller er det ønskelig å vite hvorfor væsken er tilstede. Det gjelder å stille en diagnose og ytterligere diagnostikk vil være påkrevet.


Gynekologisk undersøkelse

Normalt defineres en problemhoppe som en hoppe som ikke har blitt drektig året før eller en hoppe som ikke har blitt drektig i løpet av de tre sist brunster.

Statistisk sett vil 1/3 av alle frisk hopper ikke bli drektige per brunst selv med optimal insemineringsstrategi (fersk sæd). Det kan være forskjellige grunner til dette, eksempelvis manglende befruktning, betennelse i livmoren (med eller uten bakterier), befruktning med tidlig fosterdød (død innen 14 dager) eller fysiske defekter i kjønnsorganet hos hoppa (defekter/sammenvoksninger i livmor, livmorhals, eggledere etc.)

En systematisk gynekologisk undersøk-else med ultralydskanning av hele kjønnsorganet er forutsetningen for enhver diagnostisk undersøkelse av en hoppe med problemer. Flere ganger er det åpenbare tegn til infeksjon, mens dette andre ganger ikke vil vise ved besiktigelse av brunstslim.

Enhver berøring av livmorhalsen, inseminering eller tilførsel av fremmedstoff (eks. antibiotika, saltvann, fersk sæd eller nedfryst sæd medfrysevæske etc.) fører til en akutt betennelsesreaksjon med sammen-trekning av livmor og mobilisering av det lokale immunforsvaret i livmoren. Dette er samme mobilisering som skjer etter en bedekking med hingst.

Den normale hoppe renser seg for denne tilstanden av akutt livmorbetennelse i løpet av 6-8 timer. Andre hopper klarer ikke å bekjempe infeksjonen og hvite blodlegemer forblir i livmorslimhinnen.

Hos alle hopper vil det med alderen skje en tilbakedannelse av kjertelvevet i livmoren samtidig som dette erstattes av bindevev. Økt alder, økt antall drektigheter og børbetennelser vil fremme denne utviklingen. Dette gjør at det rent statistisk er vanskeligere å få eldre hopper drektige enn yngre.


Undersøkelsesmetoder

Det er i prinsippet to metoder å ta ut materiele / prøver fra livmoren. En måte er å føre en beskyttet, steril bomullspinne inn i livmoren og la denne komme i kontakt med livmorslimhinnen. En kan da dyrke bakterier fra denne pinnen eller man kan stryke slimet som fester seg til pinnen utover et objektglass. Prøven farges og man kan undersøke den videre under mikroskop.

Den andre måten er å kutte ut en liten del av livmorslimhinnen med et spesielt instrument. Da kan man i tilllegg til de prøvene nevnt undersøke slimhinnen i detalj i flere dybder og ikke bare overflaten. Dette vil gi verdifull informasjon om tilstanden til livmoren. Undersøkelser viser at det finnes bakterievekst i renkultur fra mer enn dobbelt så mange hopper ved biopsimetoden (vevsprøven) enn ved svabermetoden (j.fr. bomullspinne).

Ved laboratoriene dyrkes stort sett prøvene i vanlig luft med oksygen. De bakterietyper som ikke vokser med oksygen tilstede (såkalte anaerobe bakterier) vil da ikke oppformere seg. Prøvesvarene kan da i enkelte tilfeller feilaktig tolkes som sterile.

Det er stadig tvil i faglitteraturen, hvordan man skal tolke det at man stiller diagnosen livmorbetennelse ut fra kliniske funn og funn av betennelses-celler ved mikroskopisk undersøkelse, samtidig med at det ikke dyrkes frem bakterier fra prøven. En udiagnostisert bakterieinfeksjon med bakterier som ikke kan vokse med oksygen tilstede, soppinfeksjon og ikke-infeksiøse årsaker må overveies.


Vevsprøveundersøkelse

Uttak av en slimhinneprøve fra livmoren kan si noe om prognosen for fremtidig drektighet. Ut fra undersøkelser kan nlaboratorier i utlandet inndele hoppene i fire grupper (1, 2a, 2b og 3). Dette klassifiseringssystem relaterer til sjansen for drektighet etter undersøkelse av et stort antall hopper.

Gruppe Forventet drektighetsprosent
1           > 70 %
2a       50 -70 %
2b      10 – 50 %
3            < 10 %

Ofte vil en del hopper rykke opp en gruppe etter behandling for akutt livmorbetennelse. Videre kan en ny vevsprøveundersøkelse etter behandling fortelle om behandlingens suksess.

I undersøkelsen vil tolkningen av funn av de forskjellige typer hvite blodlegemer, fortelle om det er en akutt livmorbetennelse (nøytrofile granulo-cytter) eller om det er en kronisk betennelse (lymfocytter). Funn av eosinofile granulocytter er korrelert til tilstander med luft i skjede og livmor (luftsuger) som vil gi grunnlag for undersøkelse av anatomien til de ytre kjønnsorganer, og evt. operasjon for å minske åpningen i skjeden for å hindre innsuging av luft. Videre vil en undersøke kjertelvev og evt. tilbake-dannelse av dette samt innvekst av bindevev.


Behandling

Undersøkelsene vil kunne være et hjelpemiddel for å stille en eksakt diagnose, og være til hjelp i valg av antibiotika.


Prognose

Det er her vist flere metoder for å diagnostisere reproduksjonsproblemer hos hopper. Den helt store gevinst er at man kan fastslå en realistisk prognose for drektighet.

Dette kan være til nytte for hoppeeier før man velger å bruke en kostbar hingst og det kan være nyttig å vite hvor mye ressurser en skal bruke for å få hoppa drektig.

Hoppeeier og veterinær må spørre seg om det kan betale seg å fortsette og prøve å få hoppa drektig. Det vil alltid være individuell variasjon som bestemmer når hoppa skal tas ut av avlen avhengig av avlsverdi, og den naturlige variasjon vil gjøre at man ikke kan avskrive sjansen for drektighet selv om hoppa viser seg å være i den laveste gruppen (gruppe 3).

Det er viktig å bemerke at slike undersøkelser må gjøres på utvalgte hopper i samråd med hoppeeier og med bakgrunn i ønske fra hoppeeier. Slike spesialundersøkelser går ikke inn i vanlige rutineundersøkelser og er kostbare. Det kan likevel kunne svare seg å vite om hoppa befinner seg i en gruppe med lav forventet drektighet før en velger en kostbar hingst.

Kilde: J. M. Nielsen